onsdag, august 01, 2012

Gutter & Jenter

Jeg våknet av mareritt i dag. Det var som følgende:
Jeg som ungdom, sitter på en buss med en stor treningsbag på fanget, på vei til trening, altså en treningsbuss.
Utenfor ser jeg min sønn, i min lillebror sin skikkelse, der han treffer noen av mine gamle "bekjente" fra min ungdomstid.
Disse "bekjente" var ungdommer som røykte hasj, spiste pillerog var kriminelle.
Mange av dem fortsatte oppover i voksen alder, og noen av dem lever heller ikke i dag.
Jeg hopper av bussen og løper etter min sønn/bror. Jeg roper og roper men han ser bare på meg og
går videre sammen med de som jeg for alt i  verden ikke vil at han skal være sammen med.
Jeg har denne store, tunge bagen på ryggen som gjør at jeg ikke klarer å løpe så fort etter han,
og dette gjør at han klarer å komme mer og mer vekk fra meg.
Jeg roper etter ham, “kom tilbake!!” – “ikke gå sammen med dem, det er ikke bra for deg!!!”
“Jeg ringer til paaapppaaa!!!”
 
Plutselig  kommer en av disse gutta foran megmed flere lange spyd som han stopper meg med.
Prøver å stikke meg i brystet men fordi jeg forsvarer meg så blir jeg full i stikksår i hender og armer.
Samtidig ser jeg min sønn/bror forsvinne……..
Så våkner jeg….
 
I løpet av et sekund eller to så vet jeg at det er min redsel for Lillegutt som gjør at jeg drømmer som jeg gjør.
 
Han har overhode ikke gitt meg noen som helst grunn til å være bekymret for at han skal finne på
å prøve ut ulike substanser eller å være med kompiser som ønsker å prøve ut disse tingene.
Han er en gutt med stor rettferdighetssans, han er ikke redd for å si sin mening, og driver
kompisene med noe han ikke liker så sier han i fra eller så går han.
Han er 12 år.
 
Men hvorfor er jeg så REDD??
 
Vi har 3 jenter (17, 21 og 21 år) som alle er flotte, fine, ansvarlige og ordentlige jenter.
Jeg var ganske bekymret og redd for dem også da de var i startet av pubertet og undomstid.
Det er jo så mange farer som lurer. Utfordringer som vi som foreldre ikke kan gå inn og
styre eller bestemme. Som den kontroll-freak jeg er, så er det ganske vanskelig å stole på
at de vil klare å ta de rette avgjørelsene og valgene som gjør at de lander med begge beina
stødig og på rett side av “the thin line”…..
 
Derfor er vi opptatt av å være gode rollemoddeller og å ha gode samtaler. Vi svarer ærlig på
spørsmål vi får og vi forklarer verden hvordan den er, dersom barna våre luerer på noe.
Vi straffer ikke eller gir harde konsekvenser dersom barna våre har gjort noe de ikke skulle
gjort, men er ærlig og står for det de har gjort. Vi prøver så godt vi kan å gi forståelige og
rettferdige konsekvenser  om det er nødvendig.
 
Likevel klarer jeg ikke fri meg for å føle at mange gutter møte undomstiden på en helt annen måte
enn jenter og det merkes her hjemme at vi plutselig har en gutt å forholde oss til.
Temperaturen er en ganske annen og viljen til å “prate” med mor om “ting” er ikke helt
til stede slik det var med jentene. Det må jeg respektere og jeg gjør mitt beste for å gjøre det,
men det er ikke lett for en “prate-mamma” som meg.
 
Skolen er også en faktor som jeg syns er vanskelig for gutter. Som lærer selv, så ser jeg at grunnskolen
i mange tilfeller er lagt opp til mer slik som jentene behersker.
Sitte rolig i mange timer, mye teori år etter år, være selvstendig og styre mye selv….
Dette er undersøkelser som er gjort som viser at siden gutter er mer praktisk anlagt, ganske
mye senere selvstendig og sin egen organisator enn jenter, er dagens skole ganske så mye vanskeligere
å komme igjennom for gutter enn for jenter.
(Her kunne jeg lagt inn noen gode kilder, men siden dette er min private blogg så velger jeg å ikke gjøre det)
 
Siden Lillegutt begynner på ungdomskolen om et år, så er det noe jeg bekymrer meg for også.
Jeg syns (altså synser jeg) at ungdomskolen ofte gir opp gutter altfor lett, setter de på alternative
opplegg som er mer aktivitetsrettet enn faglig rettet. Motivet og målet er at de må få kjenne på og bli venner med,
sin egen mestringsfølelse, hvordan de oppnår den, hvordan den føles og så lære å overføre den til faglige områder.
Kjempebra tanke og pedagogikk og følge og for noen så tror jeg at det kan stemme.
Men både som lærer og foreldre så ville jeg valgt en mer praktisk, faglig rettet vei å få elevene til
å finne sin egen motivasjon, mestring, selvfølelse og selvtillit.
Det vil ihvertfall jeg ha for min sønn, om han noen gang skulle bli oppgitt og utpekt som en som ikke kan
fungere i det vanlige skolesystemet.
Ja, det var pessimistem i meg som talte.
 
Opptimisten i meg sier at min sønn har så gode holdninger, flotte meninger, han er en fantastisk venn,
han har enorme omsorgsevner for menneskene rundt seg at han vil alltid klare seg og gjøre god
bruk for plattformen og ballasten som vi har gitt han i oppveksten.
 
Han er jo simpelthen den fineste gutten i heile verda!!
 
IBO_6660_DSC8101

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du bruker din dyrbare tid på min blogg.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...