lørdag, mai 07, 2011

Mine elskede barn

Advarsel: Dette er et helt og holdent subjektivt innlegg som overhodet ikke er basert på generelle hensyn, samfunnsmessige forhold, andre foreldres evne, opplevelse eller meninger om det å ha barn. Det er heller ikke et pek eller et hint til noen andre om en skjult mening.

Jeg har vært mor i 20 år i år. Og jeg selv fyller 40 år i år.

Det er sikkert grunnen for at jeg er så sentimental, tenker jeg. Du er overhysterisk, sier den andre jeg. Herregud, så sippete du er da, sier den tredje jeg. Nå får du jammen gi deg med å være så sår på alt, sier den fjerde jeg.
Idet den fjerde jeg kjerfter i vei, går jeg inn i stuen og ser han sitte der. Med søte små fregner i ansiktet, vakre, lange øyenvipper som omkranser de nydeligste knall blå øyne. Han ser på meg og smiler og hjertet mitt svulmer opp og føles som om det skal briste….
Men det gjør det ikke.

Senere på kvelden sitter jeg og ser på tv og hører at det slår i ytterdøren. Der kommer to vidunderlige damer inn døren. Den ene som en virvelvind og den andre rolig etter. Her kommer to som ikke bor hjemme lenger, men som kommer for å være sammen med oss. Bare sitte og prate eller å se på tv. Neste morgen ringer telefonen og det er en av dem som trenger råd, trenger å snakke om en krangel, trenger å låne noen klær eller har lyst på en skikkelig god hjemmelaget middag.
Eller når den høye, mørke som er yngst men ser eldst ut, kommer hjem og sier: Det er så godt å være her.

Jeg elsker samtaler, elsker å ha alle 6 rundt middagsbordet der de spiser maten jeg har laget, diskuterer og krangler om et emne.

En av mine største oppgaver i livet er å være forsvarsadvokat for barna mine. Jeg forstod det ikke de første årene, men det står mer og mer klart for meg for hver dag som går.
Det er mange som har meninger om barna våre gjennom livet. men det er vi foreldre som virkelig kjenner dem, hvordan de tenker og føler. Det er ingen som skal veilede, støtte og arbeide for barna våre som vi.
Noen av barna våre har opplevd å bli mobbet, et av andre barn, mens den siste av voksne, av skolen. Da blir forsvarsadvokaten i meg superhelt. Jeg får krefter, ord og vilje som er støpt i stål.

Men som mamma blir jeg svak, trist og gråter.
Hvorfor ser du ikke hvor fantastisk barnet mitt er?, spør jeg.
Hvorfor hører du bare ordene som blir sagt? Hvorfor ser du ikke det som kroppen sier, øynene som snakker? Kan du ikke se hvor selvtilliten synker og til slutt forsvinner? Kan du ikke se at ditt bildet på barnet til slutt blir barnets selvbildet? Hvorfor klarer du ikke å gjøre som du sier, nemlig gi en ny sjanse?
Men Superhelt-Forsvarsadvokat-mamma og Superhelt-Forsvarsadvokat-pappa tar saken og gir sin beste innsats hittill. Helt til neste sak kommer og innsatsen er best da også.

For 10 år siden hadde vi en 1-åring, en 6-åring og to 10 åringer. Livet var utrolig travelt. En liten speedy-gonzales som løp rundt overalt, en sprø Ronja-jente som klatret i trær og spiste jord, en pepperkakehjertespisende, rolig og blid jente og en rambo-krigende, kjærlighetsgivende jente. 
Hulemannen og jeg var unge, full av overskudd, kjempeopptatt av å få hverdagen til å gå i hop men også at alle skulle se at vi kunne klare det. Å lykkes med å ha 4 barn i så ung alder.
Veloppdragne og høflige barn…. som vi har.
Vi øvde på at de skulle ha bordskikk, folkeskikk, klesskikk, ryddeskikk, Ikke mobbe, ikke banne, holde med, holde for, holde på. Være aktiv, spille fotball, spille håndball, spille karate (eller trene).

Du har vært for streng, sier jeg til meg selv. Nei, vet du hva, sier den andre jeg, du har vært altfor snill. Du var for opptatt av alle reglene, sier den tredje. Nei, vet du hva, sier den fjerde, regler og grenser må til for å gi barn kjærlighet og oppdragelse. 
 
Vi har gitt de gode vektpunkter i livet:
Grenser og dermed en oppfattning av hva som er rett og galt.
Samtaler og diskusjoner og dermed en god evne til å snakke, uttrykke seg og argumentere for seg.
Kjærlighet og trygghet; visshet om at de er elsket og at de alltid har et hjem å komme til.

Hver kveld når lillegullet skal sove så sier jeg til han at han er verdens beste sønn. Han sier mange ganger for dagen at han elsker oss. Og vi sier det tilbake.
Hver gang jeg ser på jentene våre ser jeg 3 nydelige, ordentlige jenter som har utrolig mye å gi til verden.
Og når faren til den ene jenta sier om moren hennes “!#”¤%&!!&%”!!!” så sier hun: “som din mor er verdens beste for deg, er min mor verdens beste mor for meg.”
Og hva mer trenger man å høre?

Hjertet mitt fylles og fylles.
Det vokser og vokser og
hele tiden føles det som om det skal briste,
men det gjør det aldri.
Det rommer alltid og hele tiden mer og mer kjærlighet.

Kjærlighet for barna våre.

The fantastic 4

DSC01289 

DSC01146

DSC02609

DSC01066

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du bruker din dyrbare tid på min blogg.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...