torsdag, september 30, 2010

LANVIN PÅ H&M

H&M Vote for my blog

STEM PÅ MIN BLOGG

H&M har en konkkurranse ute

Man konkurrerer om å få en eksklusiv trailer av
Lanvin sitt moteshow på bloggen sin.

DET VIL JEG HA OG DU MÅ HJELPE MEG Å FÅ DET!!

Gå gjerne inn og stem på denne bloggen også

søndag, september 26, 2010

Råd til husbygging??

 
Vårt store, flotte nydelige hus, med denne utrolige, spesielle og unike utsikten
skal legges ut for salg om en stund.
 
Vi har bestemt oss for å bygge hus.
Heldigvis er vi enige om stilen, nemlig funkishus.
Det blir spennende å finne ut av hvor mye annet vi blir enige om.
 
Vi har aldri bygget eget hus før.
Jeg har fulgt med på flere ulike blogger rundt om som
har bygget hus og jeg er helt vanvittig imponert.
 
Hva er de (ca) 100 viktigste tingene å huske på?
Hva må vi tenke på i forhold til energi?
 
Hvis det er noen av dere der ute i bloggverden eller den
virkelige verden som leser bloggen min, og som mener
de har noen gode råd om bygging,
vær så snill å kom med dem!!!
 
Vi ønsker og trenger RÅD

fredag, september 24, 2010

Og sånn går no livet….


 
Det er lenge siden jeg har skrevet på bloggen.
Da jeg fikk vite om min venninnes død stoppet det litt opp.
Jeg ble liksom litt lammet.
Men så stod London tur for døren.
Storejenten min flyttet av gårde til Uniteden og
Hulemannen og jeg og faren og samboeren reiste sammen med gullet til London.
 
DSC_0008
 
Vi hadde noen flotte dager der borte,
som jeg har tenkt å skrive et eget innelgg om.
 
Så plutselig kommer det en melding tikkende inn på telefonen.
Som får hjernen min til å gå i spinn igjen.
Men heldigvis har jeg bloggen, og ved å skrive så renner tanker og bekymringer
nedover i armene og inn i skrivestoffet.
Jeg var først usikker på om jeg skulle publisere innlegget nedenfor,
men hvorfor skulle jeg ikke det?
Jeg skriver for min egen skyld og angrer ingen innlegg.
 
Satser på at det blir mer liv her inne fremover.
Nå er det helg, fredagstv`en er allerede på og rødvinen i glasset allerede halvveis tomt :-)
 
Utenfor dunker det, banker det, suser det, og sages det.
Det løftes, og bæres, det avtales, samarbeides og bannes….
Terrassen vår blir til på en ettermiddag (Hulemannen er en fantastisk handymann)
og han har hjelp av den alltid så Grusomme Kurt….
 
Bilder og fremdrift kommer senere.
 
DSC00829
Bilder fra innlegget er fra ferien i sommer fra Trysil

tirsdag, september 21, 2010

Håper på at vi kanskje kan treffes en dag og snakke sammen?

 
Det sies at tiden leger alle sår.
Det har jeg hverken tro på eller erfaring med. Jeg mener heller at tiden noen ganger kan gjøre sårene vonde og arrene harde. Jeg tror at man med tiden kan glemme litt, eller at brodden på de vanskelige tingene kan bli litt mer avrundet. Ikke at de blir mindre vond eller vanskelig men at man ikke tenker eller fokuserer så mye rundt problemet som har laget sår.
 
Jeg skulle ønske at jeg kunne svare ja på spørsmålet ovenfor. Hvem ønsker vel ikke innerst inne kontakt med en person som er halvparten av grunnen til at jeg går her på denne jord?
Men jeg klarer ikke å tenke tanken eller en gang forestille meg et møte.
Det har vært så mange år som har vært så vonde, og følgende av din oppførsel og dine valg er så dyptliggende og alvorlige for meg, at jeg syns det er vanskelig å overhode tenke tanken på å treffes.
 
Og hva er vitsen med å snakke om man ikke har et lite håp om noe? Og dersom håpet skal komme så må man også kunne stole på det håpet?
Det er det som er det vanskelige. Jeg stoler ikke på deg.
Hvordan skal jeg stole på deg?
Hvordan skal jeg kunne stole på at du ikke forsvinner ut og vekk igjen?
 
Noen ting i livet tror jeg på og noen ting tror jeg ikke på.
Jeg tror på kjærligheten fra min mann og mine barn og derfor stoler jeg på at de er der.
Jeg tror ikke på deg, og derfor stoler ikke jeg på deg.
Jeg stoler ikke på deg, og derfor tror jeg ikke på deg.
 
Hva skal en samtale tjene til? Hva skal det gi meg? Hva skal det gi deg?
En sjanse til deg for å forklare deg?
En sjanse for meg å høre på dine motiver?
En gang var det interessant, men ikke lenger.
 
Et av de dypeste sårene man kan gi et menneske er utryggheten i forhold til andre mennesker.
Å  være utrygg på at noen er ekte og virkelig syns at du har så mye verdi at de blir.
 
Jeg lå i grusen med hele kroppen full av åpne sår,
fylt med småstein som beveget seg hele tiden fordi de var styrt av tankene mine.
Overlevelsesinnstinktet sa at jeg må skylle vekk småsteinene med lindrende, rennende vann,
men det hjalp ikke.
Tankene mine fylte på igjen.
 
Men her har tiden gjort meg til hjelp. Tiden og tålmodige, kjærlige mennesker har pøst på med rennende vann helt til de fleste småsteinene er forsvunnet og sårene er noenlunde lukket.
 
All grubling, all engasjement, kamplyst og temperament
som burde vært fordelt på 4 søsken, har jeg fått i overmonn.
Der de andre nydelige søskene mine har fått en ro og en deilig “drit i det”-holdning,
går jeg på som en bulldoser.
Da kræsjer man også innimellom, det vet jeg.
 
Jeg vet jeg har sterke og høye forventninger til mennesker rundt meg.
Det samme har jeg hatt til deg.
Jeg har nok hatt forventninger til deg som du aldri har hatt forutsetning for å oppfylle.
Det er en feil som jeg har gjort.
Jeg skulle vært flinkere til å ha lavere forventninger til deg, da hadde du ikke skuffet sånn.
Da hadde du nok ikke klart å lage så dype sår heller.
 
Men skal man ikke ha forventningertil menneskene rundt seg?
Eller forventninger rundt en rolle?
 
Min opplevelse av mine forventninger til mine nære er at de oppfyller dem lett kun fordi de elsker meg.
De viser det med sin oppmerksomhet, sine prioriteringer, sine valg i livet
og den store verdien de får meg til å føle at jeg har.
 
Beskyttelse.
Det er det jeg tenker jeg må ha.
Det er kanskje det som er den største motivasjonen for å ikke møte deg.
Jeg trenger å beskytte meg selv mot å treffe deg fordi jeg også har behov for deg.
Jeg vil ha den du var for 30 år siden. Jeg vil føle meg slik jeg følte meg den gangen.
Som den største og heldigste prinsessen i hele verden.
 
Beskyttelse mot å få håpet.
Beskyttelse mot å få håpet for så å bli skuffet igjen når du blir borte.
Det har vi forsøkt så mange ganger før.
Da er det lettere å opprettholde beskyttelsen ved å være sint.
Og det har jeg lyst til å være ganske lenge ennå.
Det er så mye som jeg føler er blitt tatt ifra meg
pga dine valg. Spesielt det siste.
Derfor er jeg veldig sint!! Sint!! Sint!!
 
Og den beste måte å være sint på er å straffe. Så det er kanskje noe jeg også har behov for.
Å straffe deg, såre deg, skade deg, slik som du har såret og skadet.
 
Konklusjonen på denne tankerekken min må være at jeg sier nei til å møte deg fordi
jeg ikke stoler på deg og derfor ikke ser nytten i å snakke.
Jeg ønsker å beskytte meg selv mot mitt eget ønske om å ha kontakt med deg, da er det enklere med sinne.
Jeg vil straffe deg, stikke deg, såre deg og skade deg på samme måte som du har gjort med oss.
 
Tilgivelse
En vei?
En sti?
Et gjengrodd kratt?
 
Det er kun èn klar tanke jeg har:
Jeg klarer ikke si tvert NEI for evig og alltid.
Man skal aldri si aldri.

onsdag, september 01, 2010

Plutselig en kjole

 
Enda et putevar er blitt til en kjole.
Det er gøy å sy disse små, lette plaggene.
Men jeg er nok redd for at sjansen i år er gått
for lille søte niesen min til å bruke den nå i sommer.
 
IMG_6431
 
Søt rose, ikke sant?
Jeg imponerer meg selv stadig vekk (hihi)
 
IMG_6434
 
Her er noe som jeg lekte meg med.
En topp som er blitt for trang over magen (kremt-kremt)
og et skjørt som min datter har arvet,
og som var altfor stort.
 
IMG_6435
 
Jeg sydde skjørtet inn og sammen med toppen
rett under brystene.
Jeg var sånn passe fornøyd med kjolen
men jammen fikk jeg ikke masse
positive tilbakemeldinger :-)
Jippi, det er næring for selvtilliten….
Ihvertfall når Hulemannen nesten ikke klarer å holde
fingrene av fatet (hihi)…
(og så ser jeg at det hadde vært
lurt å vaske speilet før bildene ble tatt!!)
 
Morgendagen orker jeg ikke tenke på.
Jeg skal i begravelse
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...