tirsdag, september 21, 2010

Håper på at vi kanskje kan treffes en dag og snakke sammen?

 
Det sies at tiden leger alle sår.
Det har jeg hverken tro på eller erfaring med. Jeg mener heller at tiden noen ganger kan gjøre sårene vonde og arrene harde. Jeg tror at man med tiden kan glemme litt, eller at brodden på de vanskelige tingene kan bli litt mer avrundet. Ikke at de blir mindre vond eller vanskelig men at man ikke tenker eller fokuserer så mye rundt problemet som har laget sår.
 
Jeg skulle ønske at jeg kunne svare ja på spørsmålet ovenfor. Hvem ønsker vel ikke innerst inne kontakt med en person som er halvparten av grunnen til at jeg går her på denne jord?
Men jeg klarer ikke å tenke tanken eller en gang forestille meg et møte.
Det har vært så mange år som har vært så vonde, og følgende av din oppførsel og dine valg er så dyptliggende og alvorlige for meg, at jeg syns det er vanskelig å overhode tenke tanken på å treffes.
 
Og hva er vitsen med å snakke om man ikke har et lite håp om noe? Og dersom håpet skal komme så må man også kunne stole på det håpet?
Det er det som er det vanskelige. Jeg stoler ikke på deg.
Hvordan skal jeg stole på deg?
Hvordan skal jeg kunne stole på at du ikke forsvinner ut og vekk igjen?
 
Noen ting i livet tror jeg på og noen ting tror jeg ikke på.
Jeg tror på kjærligheten fra min mann og mine barn og derfor stoler jeg på at de er der.
Jeg tror ikke på deg, og derfor stoler ikke jeg på deg.
Jeg stoler ikke på deg, og derfor tror jeg ikke på deg.
 
Hva skal en samtale tjene til? Hva skal det gi meg? Hva skal det gi deg?
En sjanse til deg for å forklare deg?
En sjanse for meg å høre på dine motiver?
En gang var det interessant, men ikke lenger.
 
Et av de dypeste sårene man kan gi et menneske er utryggheten i forhold til andre mennesker.
Å  være utrygg på at noen er ekte og virkelig syns at du har så mye verdi at de blir.
 
Jeg lå i grusen med hele kroppen full av åpne sår,
fylt med småstein som beveget seg hele tiden fordi de var styrt av tankene mine.
Overlevelsesinnstinktet sa at jeg må skylle vekk småsteinene med lindrende, rennende vann,
men det hjalp ikke.
Tankene mine fylte på igjen.
 
Men her har tiden gjort meg til hjelp. Tiden og tålmodige, kjærlige mennesker har pøst på med rennende vann helt til de fleste småsteinene er forsvunnet og sårene er noenlunde lukket.
 
All grubling, all engasjement, kamplyst og temperament
som burde vært fordelt på 4 søsken, har jeg fått i overmonn.
Der de andre nydelige søskene mine har fått en ro og en deilig “drit i det”-holdning,
går jeg på som en bulldoser.
Da kræsjer man også innimellom, det vet jeg.
 
Jeg vet jeg har sterke og høye forventninger til mennesker rundt meg.
Det samme har jeg hatt til deg.
Jeg har nok hatt forventninger til deg som du aldri har hatt forutsetning for å oppfylle.
Det er en feil som jeg har gjort.
Jeg skulle vært flinkere til å ha lavere forventninger til deg, da hadde du ikke skuffet sånn.
Da hadde du nok ikke klart å lage så dype sår heller.
 
Men skal man ikke ha forventningertil menneskene rundt seg?
Eller forventninger rundt en rolle?
 
Min opplevelse av mine forventninger til mine nære er at de oppfyller dem lett kun fordi de elsker meg.
De viser det med sin oppmerksomhet, sine prioriteringer, sine valg i livet
og den store verdien de får meg til å føle at jeg har.
 
Beskyttelse.
Det er det jeg tenker jeg må ha.
Det er kanskje det som er den største motivasjonen for å ikke møte deg.
Jeg trenger å beskytte meg selv mot å treffe deg fordi jeg også har behov for deg.
Jeg vil ha den du var for 30 år siden. Jeg vil føle meg slik jeg følte meg den gangen.
Som den største og heldigste prinsessen i hele verden.
 
Beskyttelse mot å få håpet.
Beskyttelse mot å få håpet for så å bli skuffet igjen når du blir borte.
Det har vi forsøkt så mange ganger før.
Da er det lettere å opprettholde beskyttelsen ved å være sint.
Og det har jeg lyst til å være ganske lenge ennå.
Det er så mye som jeg føler er blitt tatt ifra meg
pga dine valg. Spesielt det siste.
Derfor er jeg veldig sint!! Sint!! Sint!!
 
Og den beste måte å være sint på er å straffe. Så det er kanskje noe jeg også har behov for.
Å straffe deg, såre deg, skade deg, slik som du har såret og skadet.
 
Konklusjonen på denne tankerekken min må være at jeg sier nei til å møte deg fordi
jeg ikke stoler på deg og derfor ikke ser nytten i å snakke.
Jeg ønsker å beskytte meg selv mot mitt eget ønske om å ha kontakt med deg, da er det enklere med sinne.
Jeg vil straffe deg, stikke deg, såre deg og skade deg på samme måte som du har gjort med oss.
 
Tilgivelse
En vei?
En sti?
Et gjengrodd kratt?
 
Det er kun èn klar tanke jeg har:
Jeg klarer ikke si tvert NEI for evig og alltid.
Man skal aldri si aldri.

2 kommentarer:

  1. En god venn av meg sa en gang:
    "Jeg foretrekker å bli skutt mellom øynene av sannheten enn å bli stukket i hjertet med løgn..."

    God helg til deg og dine Hegepege. Klem fra oss...:)

    SvarSlett

Takk for at du bruker din dyrbare tid på min blogg.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...