mandag, august 30, 2010

Kjære, kjære venninne...

 
Jeg har vært litt lammet siden i går ettermiddag.
Jeg fikk en mail som fortalte meg at en utrolig trist og urretferdig
hendelse har skjedd.
Min venninne, og tidligere kollega er borte.
 
Det er helt ufattelig at du ikke er her lenger.
Det er helt ubegripelig at jeg ikke skal høre den gebrokne dialekten din mer,
med både engelse og tyske ord innimellom.
 
Vårt vennskap var av en type som var spesielt kvalitativ
selv om vi ikke så hverandre ofte.
De gangene vi treffes kunne vi bli stående kjempelenge
og ikke klare å komme videre fordi vi hadde så mye vi
ville dele og snakke om.
Vi lo alltid så mye de gangene.
 
Siste gangen vi traff hverandre var den lille
kulen på magen begynt å bli godt synlig
og du og pappaen var så
utrolig stolt. Dere strålte som
to soler som sammen gav et nydelig lys.
 
Nå er den lille kommet til verden mens
du måtte forlate oss.
Jeg tenker på den lille som ikke får møte mammaen sin
og på pappaen som må klare dette alene.
 
Jeg ønsker jeg kan gjøre noe for dere to nå.
 
Med dette blir jeg isende kaldt bevisst min og mine nærmestes
egen dødelighet og hvor skjørt
livet er.
Det sier meg at vi skal ta vare på og være
takknemlig for livet vi har i gave
og de menneskene vi har rundt oss.
 
De gangene jeg møter denne frykten, den iskalde
bevisstheten om at jeg en dag skal forsvinne jeg også
leser jeg et stykke om
Døden, i boken Profeten av Kahlil Gibran,
som gir meg ro og trøst:
 
Til Nadja og Knut Erik:
Profeten sa:
“Dere vil kjenne dødens hemmelighet.
Men hvordan vil dere finne den
hvis dere ikke søker den i livets hjertet?
Uglen er blind om dagen og kan ikke avsløre lysets mysterium.
Hvis du virkelig vil se dødens ånd, må du åpne ditt hjertet
mot livets kropp.
For livet og døden er ett, slik elven og havet er ett.
 
På bunnen av dine håp og ønsker
ligger din tause viten om det som er bortenfor.
Og som frøene drømmer under sneen
drømmer ditt hjertet om våren.
Stol på drømmene, for i dem ligger
evighetens port skult.
 
Din frykt for døden er bare gjeterens skjelving
når han står foran kongen som
vil legge sin hånd på han for å ære ham.
Er ikke gjeteren lykkelig under sin frykt fordi
han skal bære kongens merke?
Men er han ikke likevel mer oppmerksom
på sin skjelving?
 
For hva er det å dø annet enn å stå naken
i vinden og smelte i solen?
Og hva er det å slutte å puste annet enn å
frigjøre pusten fra dens urolige tidevann,
så den kan stige og utvide seg og uhindret søke Gud?
 
Bare når du drikker fra stillhetens elv,
kan du virkelig synge.
Og når du har nått fjellets topp,
skal du begynne å klatre.
Og når jorden krever dine lemmer,
skal du virkelig danse. “

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du bruker din dyrbare tid på min blogg.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...