onsdag, mai 12, 2010

Mine tanker om …….

“Familien er den viktigste primærgruppa i de fleste samfunn, og står for primærsosialiseringa. Dette er noen av familiens funksjoner:

  • Reproduksjon: Å avle fram etterkommere.
  • Produksjon: Tradisjonelt har familien vært en arbeidsplass, som har gitt inntekter, som bondegårder. Dessuten kvinnens hjemmearbeid.
  • Sosialisering: Avkomet blir samfunnsmedlemmer, lærer normer og regler, særlig primærsosialisering: innlæring av grunnleggende normer for samhandling, rett, galt, sant, falskt osv. i nærmiljøet.
  • Politikk: Ikke alltid slik i Vesten, men i mange samfunn faller skiller mellom familier sammen med politiske skiller.
  • Arena for intimitet og særegne personlige relasjoner.

Familiens funksjoner

En familie er en institusjon eller et hushold som består av en gruppe individer som er knyttet sammen gjennom arv (demonstrert eller stipulert) fra felles aner, ekteskap, partnerskap eller adopsjon.

I vestlig kultur refererer familien spesielt til en gruppe mennesker i samband med blodsbånd eller legale former som ekteskap, partnerskap eller adopsjon. Mange antropologer argumenterer for at termen «blodsbånd» må forstås metaforisk; noen argumenterer for at det er mange ikke-vestlige samfunn hvor andre konsepter enn «blodsbånd» er de sentrale for synet på familien.”
-wikipedia-

En av grunnene til at jeg vil fabulere litt rundt det med familie nå, er fordi vi har hatt mange gode og koselige begivenheter i det siste.
Vi har ganske høy frekvens av bursdager om våren og det er nesten slik at vi ikke får trukket pusten. Men hva gjør nå det, når det fører til at man kan være sammen med sin familie.

Vi har, som jeg har skrevet om før, en stor familie. På Lillegutt sin bursdag forleden var vi 21 til bords og da manglet vi 2 søstre og 2 søskenbarn.
Vi er også en familie som nå blir definert som “ny-familie” eller moderne familie. Jeg har en datter fra før, mens Hulemannen har 2 døtre fra før, og så har vi Lillegutt sammen.
Det fungerer kjempefint, vi har tross alt vært en slik familie i 14 år nå.

Jeg er selv skilsmissebarn for ikke mindre enn 2 skilsmisser (foreldre og steforeldre). Om det er fordi mine foreldre var veldig unge da de fikk meg og giftet seg, kan jeg ikke si noe om, men sånn er det i alle fall.
Uansett hvilke valg de eller andre gjør så syns jeg det viktigste at de kan stå rett i ryggen for det de har gjort med livene sine.
Min kjære mor er nå lykkelig gift med en stor og staut brumlebasse og buekorpsgutt (gamlekar) som vi setter veldig stor pris på.

Hulemannen har foreldre som har vært gift siden før han ble født. Selv om han selv har vært gjennom brudd, så har han hatt trygge og stabile foreldre i ryggen som fremdeles bor i barndomshjemmet hans.

Våre foreldre er fremdeles unge mennesker, unge besteforeldre. Det er noe merkelig med tanken på dagens besteforeldre generasjon i forhold til den vante tanken på de tradisjonelle besteforeldre.
Hulemannens og mine besteforeldre var besteforeldre ut fra slik som vi tradisjonelt har sett på besteforeldre generasjonen. De hadde god tid, bestemødrene var ofte ikke i jobb og bestefedrene var kanskje pensjonist og de hadde interesser som fisking, hagearbeid, byvandring og mye mer. Det var viktig å være sammen med dem både fordi de ikke var travel, men de var tålmodig, de ønsket å lære oss forskjellige ting (jeg lærte å sløye fisk av morfaren min) og de var opptatt av tradisjonelle verdier som de synes var viktig å føre videre til generasjoner etter dem.

Dagens besteforeldre er unge. Mange blir besteforeldre i en alder av 40 år (slik min og Hulemannens ble, faktisk litt før) og mange har 10 – 20 år igjen i arbeidslivet. Flere besteforeldre jobber i 100 % jobb, har mange venner som de er opptatt med, er interessert i kulturlivet eller reiser både hit og dit.
De er sliten når dagen er omme og når helgen kommer så må de gjøre det de ikke fikk tid til i uken eller de har sosiale aktiviteter som er planlagt.
Hmmm, det er jo som å høre om sin egen hverdag.

Vår hverdag, en hverdag til to, snart 40 åringer, med 4 barn i hus i ulik alder, består i jobb og karriere, fotballtrening til både våre egne barn og andres barn, helst vår egen trening og kanskje en handletur innimelom. Når helgen kommer så må vi skyndte oss til å gjøre det vi ikke har tid til mandag til fredag som for eksempel vaske og rydde hus, handle, gå på fotbalkamp og være hjemme. Sosiale aktiviteter er skjeldne.

Slik er dessverre de fleste menneskers hverdag for tiden. Våre søsken som er på vår alder og som har barn på samme alder som våre barn, har akkurat det samme i deres hverdag.

Så….. når skal vi treffes da?

Skal vi nøye oss med å treffes på bursdager? Vi har jo ihvertfall 20 bursdager i året og det er kanskje nok å treffes?
Nei, jeg tror ikke noen i min familie egentlig er fornøyd med å slå seg til ro med det.
Har vi egentlig behov for å være sammen med familien vår da?
Er familie så viktig for oss i et samfunnsmessig perspektiv at vi setter av tid til å være sammen?

Jeg tror at dypt i alle oss her i Norge så ligger det fremdeles behovet for å være sammen som en storfamilie. Tiden der familiene bodde på et tun, der tanter, onkler, besteforeldre og foreldre tok seg av hverandre og støttet og passet barn er en svunnen tid, i store deler av landet. 
Likevel er vi redd for å bli alene.
Vi snakker til stadighet om at “vi må sees oftere, der er for gale at vi kun treffes på bursdager.”

Jeg tror dessverre at samfunnet vårt er blitt så dypt forstyrret av alle de materielle godene vi har fått sammen med oljen og oljefondet at vi har flyttet fokuset over på å få tilfredstilt de umiddelbare behovene våre for opplevelse, spenning, forandring og tilfredsstillelse.
Vi nøyer oss ikke med å gå langs stranden, sjøen eller på fjellet med barn eller barnebarn lenger, kun for å være sammen.
Nei, vi må oppleve, vi må ut å reise, vi må bli underholdt. Vi er så utlålmodige, vi er som fjernkontroller som aldri får ligge i fred. Vi zapper fra opplevelse til opplevelse.

Vi-ordet bruker jeg ofte for å vise til en gruppe-følelse eller for at de det gjelder ikke skal føle pekefingeren på seg. I dette tilfelle er det klart at pekefinger-poenget kanskje er det som innerst inne vil være mest fremtredende her, men jeg føler meg ofte like skyldig i å ikke ha tid, ikke ha ro i “ræva” eller rett og slett ikke prioritere det jeg egentlig ønsker å ha i livet mitt. For det er så mye!!
Døgnene har for få timer i seg til at vi får til alt.

Jeg ser ofte livet for meg som en aktivitetsløype. Når man er barn og ungsom opp til 20 årene så er man som en sprettball. Aldri i ro og i stadig sprett fra dit til hit.
Så får man barn og aktivitetene roer seg ned ganske kraftig, til barna blir så store at de begynner i skole og fritidsaktivieter for da øker spretteffekten igjen. Da løper man gjerne mellom 2 aktiviteter og ekstra ille er det om både mor og far jobber i tillegg.
Så blir barna større og radiusen for å aktivisere seg selv blir større og større og man har mer og mer tid til å fylle den med egne valgte aktviteter. Jeg ser for meg at dette kan vare både en lang stund eller en kort stund, det kommer an på når barnebarna kommer inn i livet vårt. Her klarer jeg ikke sette en alder fordi jeg kan få barnebarn alt fra nå og fremover. 
Og her kommer poenget mitt; for jeg ser på denne aktivitetsløypen og ser for meg at da vil den roe seg ned igjen. Da kan jeg ikke se for meg at min sprettball skal fortsette å sprette mellom venner, aktiviteter og reiser men heller fylles med barn og barnebarn og deretter venner, aktiviteter og reiser.

Vi sier ofte at vi prioriterer det vi virkelig vil og dersom vi vil være sammen med familien vår så må vi prioritere den.
Derfor har jeg bestemt meg at jeg skal heller være den som inviterer, den som ringer og spør etter eller den som stiller når noen trenger oss (det siste er Hulemannen verdens beste til).

Jeg skal passe på at min familie vet at jeg er glad i dem
Jeg skal passe på at min familie vet at jeg prioriterer dem
Jeg skal gjøre plass i min hverdag og helg til dem som betyr noe for meg
Jeg vil være en god rollemodell for mine barn ved å vise dem at familien er viktig og at den må prioriteres uansett hva man opplever og har lyst til å oppleve.
Jeg vil vise mine barn, tantebarn og fremtidige barnebarn at jeg syns det er et privilegium å få være i deres samvær
Jeg vil vise mine barn, tantebarn og fremtidige barnebarn at jeg har masse kunnskap, ferdigheter og omsorg som jeg kan dele med dem.

godfather-wedding-talia-shi Godfather-3-05 
Jeg måtte bare ta med bilde fra TheGreatestFamilyEpic….ever….

Jeg ønsker dere alle en god fri-torsdag.

Vi skal ha konfirmasjon for den yngste jenta i familien på lørdag og fridagene mine skal gå med til å lage noe spesielt til henne samt sy kjole nr 3 ferdig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du bruker din dyrbare tid på min blogg.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...